Denne gudgitte rytmen mellom hvile og arbeid, hellig tid og hverdag er ikke vilkårlig og tidsbregrenset. Trengte de hviledagen i paradis, må det ligge en dypere visdom bak. Hviledagen er mye mer enn bare et vilkårlig paktstegn for jødene. Den rører ved dype behov i menneskeheten. Den ”ble gitt for menneskets skyld” for å minne oss om at livet med Gud alltid starter med å være og å hvile – ikke med å gjøre eller prestere.

I tillegg til at adventistene mener fundamentet for denne læren (sjelens iboende udødelighet) er ubibelsk, blir læren om evig pine ekstra vanskelig, fordi den går så til de grader på tvers av Bibelens gudsbilde forøvrig. Slik Adventistene ser det, underminerer denne læren forholdet mellom mennesker og Gud ved å introdusere frykt som et drivende motiv og fremstiller Gud som en urimelig tyrann.

Gud presser, truer eller tvinger ingen til tro. Kjærlighet kan bare vekkes ved kjærlighet, og det er i strid med hans prinsipper når mennesker søker å regulere religion ved hjelp av politisk makt. Når vi leser om den ondes redskaper i åpenbaringen 13, ser vi at nettopp maktbruk på troens arena er kjennetegnet på Guds fiende.

De ti bud er ubrukelig som frelsesvei, men adventistene har likevel et positivt forhold til Guds lov. De ser den som et uttrykk for Guds egen karakter, en utleggelse av kjærlighetsbudet og en veiledning til et godt fellesskap. Jesu og apostlenes liv og lære tar åpenbaringen av Gud til et nytt nivå og er vår modell for hvordan det kristne livet skal leves.

Gud har gjennom hele historien lengtet etter å se mennesker som har hjerter som banker i takt med hans eget. Kunnskapen om Gud skulle få mennesker til begeistret å slutte seg til det Guds står for. Dette var utgangspunktet for alle avtalene (paktene) han inngikk med sitt folk. Guds hjerte slo ikke annerledes før. Det var på menneskenes side det var noe feil. Og i den nye pakt tilgir og glemmer Gud all synd, åpenbarer seg på en måte som gjør intimt fellesskap mulig på en helt ny måte og – ganske riktig – menneskenes hjerter begynner å banke i takt med hans eget (Jer 31,31-34 Heb 8,6-13).

Adventistene leser Daniel kapittel 7 samt flere tekster i Det nye testamente dit hen at de himmelske hærskarer får innsynsrett og stemmerett i Guds dommer, før Gud setter ned foten for all ondskap og urettferdighet i verden og bringer oss inn i 1000-årsriket og en evighet uten lidelse.

Adventistene ser dette som helt naturlig i lys av sitt gudsbilde. Informasjon, åpenhet og gjennomsiktighet er en forutsetning for at tilliten til Gud bevares gjennom det siste store oppgjøret i kampen om Guds troverdighet.

Gud skapte oss med kropper. Kroppen vår var en del av hans opprinnelige geniale plan. Som mennesker fungerer vi som en helhet av ånd, sjel og legeme, og derfor erkjenner vi at vi må tjene Gud som en helhet. Denne tankegangen ligger bak vår skolefilosofi: Sann utdanning er en harmonisk utvikling av hele mennesket: Sosialt, Mentalt, Fysisk og Åndelig. Den ligger også bak vår vektlegging av helse. Vi ærer Gud med å bringe ham vårt beste som hele mennesker – også ved å ta vare på helsen vår. Vårt forhold til Det gamle testamentets matforskrifter følger igjen overbevisningen om at Gud ikke handler vilkårlig – det må ligge en dypere visdom bak. Selv om vi ikke ser de gammeltestamentlige menyer som bindende for kristne i dag, klarer vi ikke fri oss fra tanken om at de representerer hensiktsmessige idealer vi gjør best i å følge.

En verdensomspennende familie: Syvendedags-adventistsamfunnet er i dag en verdensomspennende, flerkulturell familie av menigheter med over 15 millioner voksne medlemmer og stor takhøyde for ulike kulturelle uttrykk for troen. Det er perspektivene ovenfor som forener oss, men både gudstjenesteform og teologisk vektlegging vil variere fra sted til sted. Cornelius ser det som et privilegium å få være et lokalt uttrykk for denne familien.